Jeg har bodd alene i mange år nå, og jeg har egentlig vent meg til det. Stillheten er ikke så ille lenger, men av og til kjenner jeg at det gnager litt i meg. Så en dag bestemte jeg meg for å skaffe meg en robotstøvsuger. Bare for å ha litt hjelp med gulvene, tenkte jeg.
Jeg ante ikke hva jeg hadde i vente. Da pakken kom, sto jeg lenge og så på den. En liten, flat maskin som skulle klare jobben min. Jeg lo litt for meg selv da jeg satte den på gulvet.
Den summet i gang og begynte å kjøre rundt. Først var den litt klønete, støtte borti krakken, kjørte feil vei, og jeg måtte le. Men etter hvert fant den rytmen. Den suste rundt under sofaen, langs listene, og jeg så hvordan støvet forsvant.
Ikke verst, tenkte jeg, ikke verst i det hele tatt. En kveld satt jeg i stolen og så på den jobbe. Den kjørte bort til tøflene mine, stoppet opp, og så kjørte den rundt dem. Jeg lo og sa: “Der ja, nå må du lære deg å rydde opp etter deg også.
” Den bare fortsatte, men jeg fikk en merkelig følelse av at den så på meg. Dumt, egentlig, men jeg kunne ikke fri meg fra tanken. Så en dag kom datteren min og sønnen min på besøk. Vi satt på kjøkkenet og drakk kaffe, og jeg fortalte dem om støvsugeren.
Datteren min smilte og sa: “Fint, pappa, nå kan du slippe å streve med gulvene. ” Jeg nikket og sa: “Ja, den er flink. ” Men så så hun på meg med det blikket hun alltid har når hun har noe på hjertet. “Pappa,” sa hun, “vi har snakket litt.
Kanskje du burde ha noen nærmere deg? Noen som kan se til deg? ”
Jeg lo og viftet med hånden. “Jeg klarer meg selv,” sa jeg.
“Jeg har jo Stefan her. ” De så på hverandre, og jeg så at de ikke var helt overbeviste. “Tja,” sa sønnen min, “det er kanskje på tide å tenke på det. Du blir jo ikke yngre.
”
Etter at de dro, satt jeg lenge ved bordet. Det var mørkt ute, og lyset i stuen var dempet. Jeg tok frem telefonen for å se på bilder av familien. Store barn, barnebarn, gamle dager.
Jeg hadde begynt å glede meg til å kose meg med en øl og se på TV, men noe fikk meg til å åpne appen til støvsugeren i stedet. Bare for å se om den hadde gjort unna hele etasjen, sa jeg til meg selv. Med ett begynte hjertet mitt å banke hardere. Jeg sto som lammet og stirret på skjermen.
Bildet fra kameraet var ikke fra leiligheten min. Det var en gang jeg ikke kjente igjen. Ikke mitt kjøkken, ikke mine møbler, ikke mine vegger. Jeg kjente at pannen min ble varm, og jeg måtte sette meg ned.
Hva var dette? Hva var det egentlig jeg hadde sett? Jeg satt der i mørket og stirret på telefonen min. Bildet fra kameraet viste et rom jeg aldri hadde vært i.
Det var lyst, moderne, med vinduer ut mot en gate jeg ikke kjente igjen. Og der, midt på gulvet, sto min lille støvsuger. Som om den hørte hjemme der. Jeg kunne ikke tro det jeg så.
“Stefan,” hvisket jeg og så på den lille maskinen. Den sto helt stille. Det var noe med det blikket, den retningen på sensoren, som om den visste at jeg så på den. Jeg husket plutselig alle de gangene jeg hadde følt at noen var i leiligheten min.
Lyden av skritt, døren som knirket, ting som lå litt annerledes enn jeg hadde lagt dem. Jeg hadde alltid trodd det var vinden, eller at jeg ble for gammel og glemsk. Nå ante jeg at det ikke var noe av det. Den lille maskinen hadde sett alt sammen.
Den hadde vært øynene mine, men kanskje, skjønte jeg nå, hadde den vært noe annet også. Noen andre har sett gjennom den. Hvem? Og hvorfor?
Jeg kjente at raseriet bygget seg opp. Hvem hadde gått inn i livet mitt uten å spørre? Hvem hadde latt meg tro at jeg var alene? Neste morgen dro jeg til butikken og kjøpte teip, aviser og en gammel engangsgrill jeg hadde stående i skapet.
Jeg fant røykvarsleren i taket og satte meg ned for å fundere. Jeg hadde lest om det på nettet, hvordan slike enheter kunne være utsatt for angrep. Jeg visste ikke om det stemte, men jeg visste at jeg ikke kunne stole på noe lenger. Jeg ventet til natten falt på.
Det var stille i bygården, ingen som gikk i trappen, bare svak summing fra kjøleskapet mitt. Jeg tok med meg avisene, teipen og grillen, og jeg satte i gang. Jeg dekket til røykvarsleren med avis og teip, og jeg tente grillen nede i stuen. Da røyken begynte å legge seg, ringte alarmen, og jeg ringte selv til brannvesenet.
Jeg forklarte at jeg hadde hatt et uhell, at noe hadde tatt fyr i stuen. De sa at de kom med en gang. Jeg gikk ned til porten, ventet på dem, og svarte åpent og tydelig på alle spørsmålene deres. Jeg pekte mot leiligheten min, og jeg lot dem gå foran meg inn i trappen.
Idet vi kom inn i stuen, sto støvsugeren min midt på gulvet. Jeg pekte på den og sa: “Se, det var den som startet alt sammen. Den beveget seg helt av seg selv. ” Brannmannen bøyde seg ned og tok den opp.
Han så på den, og jeg så at han reagerte på noe. Han ga den til kollegaen sin og sa: “Vi må få sjekket denne her nøye. ”
Jeg stod i døråpningen og så dem forsvinne med den. Jeg kjente at jeg måtte sette meg ned.
Jeg hadde aldri følt meg mer alene enn akkurat da, og likevel hadde jeg endelig begynt å forstå at noen andre hadde sett det hele tiden. En uke senere satt jeg i denne stolen igjen. Det var kveld, og leiligheten var akkurat slik jeg husket den. Jeg hadde vasket gulvene selv, med en mopp.
Jeg hadde sett meg om i hvert hjørne. Stillheten hadde kommet tilbake, men den var ikke lenger like trygg. På bordet lå telefonen min. Den hadde begynt å plinge med meldinger.
Flere og flere av dem. Alle fra folk jeg kjente. Alle som lurte på hvordan jeg hadde det.
Og alle med spørsmål om hva som egentlig hadde skjedd i leiligheten min.
